Inspirert av David Deida (The Way of the Superior Man)
En øvelse for deg som vil slutte å leve på halv kraft
Vi menn er eksperter på å skjule oss.
Vi kaller det kontroll. Vi kaller det strategi. Vi kaller det ansvar. Men ofte er det frykt. Forkledd som fornuft. Vi unngår det som utfordrer oss. Vi holder tilbake der vi egentlig burde reise oss. Og vi pakker det inn i flotte forklaringer som ingen egentlig tror på, inkludert oss selv.
Hvis du vil leve på fullt volum, må du våge å stå i det du unngår. Og for å klare det, trenger du andre menn.
Denne øvelsen er et verktøy for nettopp det. Den er enkel, direkte og kompromissløs. Og ja – den funker.
1. Sirkeldiskusjon: Hva unngår du?
Sett deg ned med 2–5 menn du stoler på. Menn som ser deg, men ikke lar deg slippe unna. Start med å dele hva du faktisk driver med i livet ditt. Hvor du holder tilbake. Hva du ikke tar tak i. Hva du vet at du burde gjøre, men ikke gjør. Vær konkret. Ikke gjem deg bak vage konsepter.
Del kort. Rått. Rett frem. Dette er ikke terapi. Det er en sannhetssjekk.
2. Atferdseksperiment: En konkret utfordring
Etter at du har delt, skal de andre gi deg et eksperiment. Ikke en samtale, ikke et råd, men en handling. En konkret utfordring som presser deg utenfor komfortsonen. Noe som skaper bevegelse, innsikt, kanskje til og med frihet.
Det kan være:
- Å ringe en person du har unngått.
- Å si noe du har holdt tilbake.
- Å sette en grense du har utsatt.
- Å fullføre noe du har sabotert for lenge.
Eksperimentet skal ikke diskuteres i hjel. Bare utføres. Med åpent sinn.
Premissene som må være på plass
Denne øvelsen virker bare hvis du og de andre mennene holder noen grunnleggende standarder:
• Støtte + konfrontasjon = brorskap
Ingen bullshit. Hvis du sier at du ikke har utfordringer, ljuger du. Hvis du sier at du ikke trenger noe, holder du igjen. Det betyr at mennene rundt deg må være villige til å konfrontere deg. Og du må være villig til å ta imot.
Samtidig må du være der for dem. Ikke som en hyggelig heiagjeng, men som en bevisst bror som holder dem til ansvar. Ærlig. Klar. Uten pekefinger, men heller ikke unnfallen.
• Aksept for frykt – men ikke unnvikelse
Du trenger ikke å være uredd. Men du må slutte å late som. Frykt skal respekteres, men ikke styre deg. Hvis en utfordring trigger deg, si det. Men ikke la det bli en unnskyldning. Mennene rundt deg skal holde deg fast i det du egentlig vil – ikke i det som er komfortabelt.
• Ekte tilstedeværelse og ansvar
Dette funker bare hvis alle i gruppa er med på å leve på kanten selv. Du trenger menn som ikke bare snakker om frihet, men som lever med kant, risiko og ansvar. Brødre som kan se deg – og kalle deg ut når du glir unna. Brødre du selv kan speile deg i.
Hvorfor dette virker
Vi lever for ofte i egne hoder. Vi holder fasader. Vi rasjonaliserer frykt. Men ingenting renser som å sitte i en sirkel av menn og si høyt det du helst ville skjule. Ingenting vekker som å bli utfordret direkte på det du trodde du hadde kontroll på. Og ingenting beveger som å få kjenne styrken i å gjøre noe du har unngått altfor lenge.
Dette er ikke komfortsonetrim. Dette er livet på fullt volum.
Vil du ha en konkret utfordring akkurat nå?
Spør deg selv:
- Hva er det jeg vet at jeg burde gjøre, men unngår?
- Hva frykter jeg at andre menn skal se i meg?
- Hvilken handling ville forandre noe vesentlig akkurat nå?
Og så: Del det med en bror. Eller en gruppe. Og be dem gi deg en utfordring.
Det er sånn vi vokser. En handling av gangen. På kanten. Der livet skjer.