Innsjekk – en ærlig start
Vi begynner nesten alltid med en innsjekk.
Hvorfor? Fordi det skaper rom. For deg, for meg, for fellesskapet. Når hver mann får plass til å lande – si høyt hva han bærer på – skjer det noe. Vi går fra overflate til nærvær. Fra «sosialt» til ekte.
En innsjekk er ikke en prestasjon. Det er ikke en plass for lange forklaringer eller dramatiske historier. Det er et lite øyeblikk der du får mulighet til å sette ord på hvordan du egentlig har det. Overskriften og ingressen til livet ditt akkurat nå. Ikke hele romanen.
Hvordan gjør vi det?
Vi starter med noen dype pust. Gjerne guidet av fasilitator. Kanskje en kort stillhet, noen enkle ord:
«Lukk øynene. La kroppen få lande. Kjenn pusten din. Kjenn tyngdekraften. Hva lever i deg akkurat nå?»
Så åpnes innsjekken. Fasilitator kan stille ett eller flere av disse spørsmålene – de fungerer som dører inn:
- Hva lever i deg?
- Hva tar du med deg inn i sirkelen?
- Hva hindrer deg i å være fullt og helt til stede akkurat nå?
- Hva er det du ikke vil at gruppa skal vite om deg akkurat nå?
Hver mann får cirka ett minutt. Han deler fra hjertet, så presist og ærlig han kan. Ingen avbryter. Ingen gir råd. Ingen fikser. Vi lytter.
Og igjen, dette er ikke et dypdykk men en sjekk in. Kort og konsist.
Etter hver deling tar gruppa ett felles, dypt pust. Den som har delt avslutter med å invitere:
«Da inviterer jeg dere alle til et pust…»
Og vi puster sammen.
Så neste mann.
Når alle har delt, runder fasilitator av med noe sånt som:
«Lukk øynene. La alt som har blitt delt få synke inn. Spiss ørene. Tre dype pust i fellesskap. Inn gjennom nesa, ut gjennom munnen med lyd.»
Og så sitter vi litt i det. Kjenner hvordan det er å være i et rom der ingen later som.
Bonus til refleksjon:
- Hva valgte du ikke å si i innsjekken?
- Hva kjente du i kroppen da det var din tur?
- Hva la du merke til i deg selv mens andre delte?
Innsjekk er ikke magi. Det er bare ærlighet – satt i system. Men det er ofte akkurat det som trengs for å våkne litt opp. For å minne oss selv og hverandre på at vi er her, sammen, med hver vår bagasje og våre egne sannheter.
Og det fortjener å bli sett.