I Rebrothering samlingene våre bruker vi pust bevisst og konsekvent. Ikke som et ritual for ritualets skyld, men som et av de mest tilgjengelige og virkningsfulle verktøyene vi har for regulering av nervesystemet.
Etter hver deling tar vi et kollektivt dypt pust sammen. Vi tar et dypt pust mellom øvelser. Før og etter pauser. Noen ganger guidet ganske konkret, andre ganger bare med en enkel invitasjon:
«Nå inviterer jeg dere alle til et pust.»
Eller:
«Lukk øynene. La alt som har blitt delt få synke inn. Spiss ørene. Tre dype pust i fellesskap. Inn gjennom nesa, ut gjennom munnen med lyd.»
For omtrent alle nye til sirkler og mannsarbeid så kan dette virke litt «weird», men det har en viktig funksjon.
Grunnen til at vi gjør dette er enkel: pust er den raskeste og mest tilgjengelige veien vi har inn i nervesystemet. Vi kan snakke oss blå om trygghet, forståelse og innsikt, men hvis kroppen er i alarm, spiller det liten rolle hvor gode refleksjoner vi har. Kroppen må først få beskjed om at det er trygt.
Dypt, rolig pust med forlenget utpust aktiverer det parasympatiske nervesystemet – delen av nervesystemet som er ansvarlig for ro, restitusjon, fordøyelse og sosial kontakt. Lyden vi lager er som et langt sukk, et «ahhhhhh», og via den vibrasjonen så stimuleres vagusnerven, som fungerer som en slags hovedmotorvei mellom hjernen og kroppen. Når vagusnerven aktiveres, faller spenning i kroppen, pulsen roer seg, og vi får lettere tilgang til nærvær, kontakt og tilstedeværelse.
Når vi puster sammen, skjer det i tillegg noe viktig. Da er det ikke bare selvregulering, men samregulering. Kroppene våre registrerer hverandre. Vi hører andres pust, kjenner rytmen i rommet, og nervesystemet tolker dette som et tegn på trygghet. I et evolusjonært perspektiv betyr dype, rolige pust at det ikke er akutt fare i nærheten. Det er ingen tiger i nærheten, ingen bjørn som skal ta oss. Den kollektive lyden av et langt sukk«ahhhhh», gjør at uavhengig av hodet vårt så skjønner kroppen at det er ingen grunn til å være i beredskap.
Dette gjør at vi kan lande raskere, og det som har blitt delt i sirkelen får faktisk tid og rom til å synke inn. Uten pusten blir delinger ofte hengende i hodet. Med pusten får de plass i kroppen.
Vi varierer også hvordan vi inviterer pusten til å bevege seg i kroppen. Noen ganger puster vi inn i brystet eller hjertet og slipper utpusten med lyd. Andre ganger inviterer vi pusten ned i magen, eller helt ned i bunnen av kroppen. Ikke fordi det er «riktig» eller «feil», men fordi ulike steder i kroppen holder ulike spenninger, og pusten hjelper oss å møte dem.
«Start med et dypt innpust inn i brystet, så utpust med lyd.»
«Dypt innpust inn i magen og mellomgulvet, så utpust med lyd.»
«Tilslutt dypt innpust ned i bånn av kroppen, utpust med lyd.»
Dypt pust er ikke nødvendigvis det mest avanserte eller kraftigste verktøyet vi har for regulering. Men det er uten tvil det enkleste, og det som krever minimalt av oss. Det er alltid tilgjengelig. Det krever ingen forkunnskaper. Og det gir umiddelbar effekt når det brukes bevisst.
I mannsarbeid jobber vi med ansvar, ærlighet, sårbarhet og ledelse. Men ingen av disse kvalitetene er tilgjengelige når nervesystemet er i fight, flight eller freeze. Pusten er inngangsdøra. Den bringer oss tilbake i kroppen, tilbake i rommet, og tilbake i kontakt – med oss selv og med hverandre.
Derfor puster vi. Ofte. Sammen. Med intensjon.