“Dine grunner og unnskyldninger er bortkasta tid. Jeg vil heller vite hva du skal gjøre neste gang!”
– Krister, MKP-nordic
Unnskyldninger, unnskyldninger, unnskyldninger!
Det finnes et prinsipp, eller en nøkkel, på veien mot å bli en mer integrert mann. Det handler om hvordan vi sier unnskyld. Baket inn i dette er radikal ansvarlighet, og du kan lese mer om det her. Men tilbake til poenget; ta i bruk denne formelen og du vil kunne oppleve kvantesprang inn i integritet.
Unnskyldningsformelen
“Sorry, jeg er sen – bussen var forsinka!”
Kan du huske sist du la frem den?
Det er lett å peke utover. “Jeg hadde jo kalkulert perfekt! Hvis ikke bussen hadde vært forsinka, hvis ikke systemet hadde krasja, hvis ikke alle andre hadde gjort feil, så hadde jo jeg levert som planlagt…”
For mange menn er dette et autopilot-svar. Vi unngår å ta eierskap fordi “jeg gjorde jo egentlig alt riktig – det var omstendighetene som sviktet meg!” Og derfor slipper vi unna. Eller gjør vi egentlig det?
PS: I Norge bruker vi uttrykket “be om unnskyldning”, som faktisk er å be om å få slippe skyld.
Så hva gjør vi egentlig når vi sier “unnskyld” på den måten? Vi plasserer skylden på noen eller noe annet (for eksempel den nevnte bussen), gjerne med en utdypende forklaring, samtidig som vi slenger på et ord som høres fint ut, men som verken kommer fra oss eller til noen. Det generiske «sorry». Det er ikke et eierskap – det er en ansvarsfraskrivelse.
Den mest ærlige versjonen ville kanskje vært å si:
“Ikke skyld på meg for hvordan universet påvirket deg!”
Men spøk til side – hvis den typiske “sorry” bare er en unngåelsesstrategi, hva driver den?
For mange menn er det frykten for det lille øyeblikket av dømming. Det ubehaget vi føler når vi faktisk må eie at vi har gjort en feil eller at våre handlinger har hatt en negativ konsekvens for andre. Det er øyeblikket hvor vi innser at mine valg og mine handlinger hadde en negativ innvirkning på verden.
Her er punchlinen:
Det tar tre sekunder å si det sakte: Jeg… føkka… opp.
Tre sekunder med “smerte” står i veien for ikke bare vår integritet, men også vår mulighet til å ha en reell påvirkning utad i verden, være mer til stede og faktisk skape endring fremover.
Så hva er alternativet?
Eierskap. Konsekvens. Handlingssteg.
Den enkle formelen ser slik ut:
1. Eierskap – Hva gjorde jeg?
2. Konsekvens – Hvordan påvirket det andre?
3. Handlingssteg – Hva gjør jeg annerledes neste gang?
Bruker vi formelen på det eksempelet med bussen, så kan det høres slik ut:
“Jeg tok ikke høyde for forsinkelser, derfor er jeg sen. Det må ha skapt problemer for deg, og for det beklager jeg. Fra nå av legger jeg inn en buffer så dette ikke skjer igjen.”
Eller kanskje bare:
“Min fuckup, ditt problem, jeg fikser det.” (med en alvorlig pekefinger og direkte øyekontakt).
Det er dette som skiller menn som bygger tillit, fra menn som stadig mister den.
Så spør deg selv: Vil du være han som finner perfekte unnskyldninger? Eller han som faktisk står for det han gjør, sier, og effekten han har på omverden?