“Ordene du bruker blir huset du bor i.”
— Hafiz
Vi setter oss selv ofte i et usynlig fengsel fordi vi ubevisst bruker et språk som ikke reflekterer vår frihet og vårt reelle valg i livet.
“Jeg må på jobb.”
“Jeg burde trene.”
“Jeg skulle ha ringt ham tilbake.”
Det høres uskyldig ut, ikke sant? Hverdagslige uttrykk som flyter ut av munnen vår uten at vi tenker over det. Men disse ordene er som små indre fangevoktere.
De lenker oss til en følelse av plikt, press og manglende valg. Når du sier “jeg må”, setter du deg selv i en posisjon hvor du er underlagt noe utenfor deg. Det er som å si: Jeg har ingen reell frihet her. Jeg gjør dette fordi jeg er tvunget til det. Og det er nettopp den følelsen som tapper oss for kraft.
Plikt i seg selv er ikke nødvendigvis negativt, men når den kommer uten eierskap – når vi ikke ser at vi faktisk har et valg – så føles det som å dra seg selv gjennom livet med et tau rundt brystet. Presset bygger seg opp. Du kan begynne å kjenne deg som et offer for omstendighetene, og til slutt mister du kontakten med hva du faktisk vil. Hverdagene blir fylt av “må”, “burde” og “skulle”, og det indre trykket vokser. Kanskje du følger reglene, møter opp, gjør alt “riktig” – men kjenner deg tom og fremmed i eget liv.
Dette språket sementerer en fortelling om at livet skjer med deg, i stedet for at du er en aktiv deltaker i det.
De skaper et slags indre fengsel hvor vi hele tiden løper etter noe – for å være gode nok, for å unngå skuffelse, for å ikke bli “tatt”.
Når du begynner å erstatte disse ordene med valg- og behovsbevisst språk, som “jeg vil”, “jeg velger”, “jeg ønsker” – så skjer det noe. Ikke nødvendigvis med kalenderen din, men med opplevelsen av den. Du flytter deg selv fra passasjersetet til førersetet. Du får kontakt med motivasjonen bak handlingene dine. Og det er der friheten bor. Ikke nødvendigvis i å alltid gjøre noe annet, men i å huske hvorfor du gjør det du gjør. Fordi du vil. Fordi du velger. Fordi det er i tråd med noe du bryr deg om. av plikt, press og manglende valg.
For her er tingen: Det finnes nesten ingenting vi må. Ikke egentlig.
Du må ikke på jobb. Du vil på jobb – fordi du ønsker trygghet, du ønsker å holde løftet ditt, du ønsker å bidra, du ønsker lønn.
Du må ikke vaske huset. Du vil vaske fordi du trives bedre i orden, fordi det gir deg ro, eller fordi du vil vise omsorg for familien.
Du må ikke svare på meldinger med én gang. Du kan velge å gjøre det fordi det bygger relasjon, fordi du vil være tilgjengelig, fordi du har overskudd akkurat nå.
Når du bytter ut må og burde med jeg vil eller jeg velger, tar du eierskap. Du inviterer inn autonomi, selvrespekt og ansvar – og samtidig åpner du opp for bevissthet rundt hvorfor du gjør det du gjør.
Dette er i kjernen: Å koble oss på behovene våre, og la valgene våre speile disse. Ikke fordi vi må, men fordi vi vil.
Så neste gang du hører deg selv si “jeg må…”, stopp opp og spør:
• Hva er det jeg egentlig vil her?
• Hvilket behov prøver jeg å møte?
• Hvordan kan jeg velge dette bevisst – eller velge noe annet?
Når ordene dine skifter, skifter også følelsen av hvem som har makta. Og du oppdager kanskje at det ikke er jobben, støvsugeren, kalenderen eller partneren din som styrer deg. Det er deg selv. Du er lederen i eget liv.
Du har fri vilje. Du har valg. Og du har stemmen til å formulere det.
Og kanskje, bare kanskje, er det der den egentlige friheten starter?