Mange menn går gjennom livet med en følelse av å være koblet av. Det er en ensomhet som ikke handler om å sitte alene i et rom, men om å stå midt i en familie, en vennegjeng eller på en arbeidsplass og likevel føle at ingen egentlig vet hvem du er eller hva du bærer på.
Vi menn er eksperter på å bygge vegger. Vi lærer tidlig at vi skal klare oss selv, at det er svakhet i å vise at vi trenger noen, og at det er tryggere å holde fasaden enn å risikere avvisning. Resultatet er at vi ender opp som ensomme øyer. Vi snakker om været, om jobben, om praktiske ting, men vi snakker aldri om den dype følelsen av utilstrekkelighet eller redselen for å ikke være god nok.
Det er viktig å skille mellom det å være alene og det å føle seg ensom. Å trives i eget selskap er en styrke. Det er en tilstand hvor en mann kan finne ro, reflektere og hente krefter uten å trenge ytre stimuli. Det er valgfritt, sunt og nødvendig. Ensomhet derimot, er ufrivillig. Det er en smertefull opplevelse av manglende kontakt, selv når man er sammen med andre. Mange menn forveksler isolasjon med det å være alene, men mens det å være alene bygger opp, bryter ensomheten ned. Når frykten for å bli sett hindrer oss i å oppsøke fellesskap, blir «jeg trives best alene» ofte bare en kamuflasje for en dypere separasjon.
Når denne ensomheten får sitte for lenge i oss så begynner den å gnage. Vi døyver den med ting som distraherer oss; enten det er overarbeid, trening, skjermtid eller andre fluktveier. Problemet er at jo mer vi døyver, jo mer avskåret blir vi fra kontakten vi egentlig lengter etter. Vi blir flinkere til å isolere oss, og ensomheten vokser seg fra å være en følelse til å bli en identitet.
Det krever mot å innrømme at man er ensom. Det føles som et nederlag. Men sannheten er at det er den eneste måten å komme ut av det på.
Stopp opp og still deg selv disse spørsmålene:
- Når jeg føler meg mest alene, hva er det jeg egentlig prøver å beskytte meg mot?
- Hvem i livet mitt vet hvordan jeg egentlig har det akkurat nå?
- Hvilken historie forteller jeg meg selv for å rettferdiggjøre at jeg holder avstand?
- Hva skjer hvis jeg viser en flik av hvordan jeg faktisk har det til én person denne uken?
Det er på tide å bryte stillheten. Ensomhet lever best i mørket og i hemmelighold.
Action steps:
- Ta kontakt med en annen mann. Ikke for å klage over sjefen eller diskutere sport, men for å dele noe som faktisk betyr noe. Si: «Jeg har hatt det litt tungt i det siste, har du tid til å ta en kaffe?»
- Neste gang du kjenner på ubehaget ved å være alene, ikke flykt inn i mobilen eller jobb. Bli sittende med følelsen. Pust ned i magen. Kjenn etter hvor i kroppen ensomheten sitter.
- Velg én person denne uken og vær ærlig om en utfordring du står i. Du trenger ikke legge ut om alt, men start med å si sannheten om én ting.
Du er ikke alene om å føle deg alene. Det er hundrevis av menn som går med akkurat den samme klumpen i magen. Forskjellen på de som forblir ensomme og de som skaper kontakt, er evnen til å tørre å ta det første, ubehagelige steget ut av isolasjonen.
PS på Furtebua podcasten vår så har vi en episode der vi snakker om dette med ensomhet og isolasjon som det er vel verdt å sjekke ut.