Det kan være nyttig å tenke på den mentale helsen vår som et hus.
Se på det slik: Vi får alle utdelt et forskjellig utgangspunkt. Noen blir født inn i et ganske nytt hus, med solide vegger, et tett tak og foreldre som har lært dem hvordan huset skal vedlikeholdes. Andre arver et eldre hus. Kanskje trekker det fra vinduene, det er litt fukt i kjelleren og en del ting har aldri fungert helt som de skulle. Og noen starter livet i det som, ærlig talt, føles som en ganske solid rønne.
Det er ikke vår feil hvilket hus vi fikk. Men på et eller annet tidspunkt blir det vårt ansvar å ta vare på det.
Det er slik selvutvikling kan forstås. Vi går rundt i vårt eget mentale hus og begynner gradvis å oppdage hvordan det faktisk ser ut. Et rom vi aldri bruker. En dør vi alltid holder lukket. En sprekk i veggen vi har lært oss å ignorere. Et vindu som ikke lar seg åpne. Et gammelt møbel vi har arvet, men som egentlig aldri passet inn. Noe trenger bare litt vedlikehold. Andre ting trenger en større oppussing.
Kanskje trenger vi å male et rom eller slippe inn mer lys. Kanskje handler det om å rydde i et skap fullt av gamle ting vi ikke trenger lenger. Gamle overbevisninger, mønstre og forsvarsmekanismer som en gang hadde en funksjon, men som nå bare tar opp plass.
Og ja, noen ganger må vi ned i kjelleren. Der ligger ofte tingene vi ikke har hatt lyst til å forholde oss til. Støv, gamle esker og ting vi har skjøvet unna fordi vi ikke visste hva vi skulle gjøre med dem. Men poenget er ikke at vi skal tilbringe hele livet i kjelleren. Vi trenger heller ikke gå ned dit hver gang vi har en dårlig dag. Vi feier kjelleren når vi har kapasitet til det. Når vi har lys nok, energi nok og kanskje noen med oss som kan hjelpe oss å se hva som faktisk foregår der nede.
Det samme gjelder resten av huset.
Hvis taket lekker, må det selvfølgelig tas på alvor. Men vi bytter ikke nødvendigvis hele taket midt i et uvær hvis vi kan unngå det. Noen ganger er det klokeste vi kan gjøre å sette en bøtte under lekkasjen, begrense skaden og vente på bedre vær. Når solen kommer, kan vi hente verktøyet og gjøre jobben ordentlig.
Hvis livet allerede er fullt av stress, søvnmangel, økonomiske problemer, samlivsbrudd eller andre belastninger, er det kanskje ikke tidspunktet for å rive opp hele kjellergulvet og undersøke fundamentet. Kanskje trenger vi først å få varmen tilbake i huset.
Hvile. Søvn. Mat. Bevegelse. Gode mennesker rundt oss. Noen ganger må vi reparere strømmen før vi begynner på de store prosjektene.
Mange gjør selvutvikling unødvendig komplisert fordi vi tenker at vi alltid må jobbe med det dypeste, mørkeste og mest smertefulle. Som om all vekst må være en utgravning av fortiden. Men noen ganger er selvutvikling å begynne å vaske opp etter seg. Å betale regningene. Ringe en venn. Slutte å drikke hver gang ensomheten dukker opp. Legge seg før midnatt. Begynne å si nei. Reparere den løse dørklinken vi har irritert oss over i tre år.
Små ting er også vedlikehold
Et hus blir ikke godt å bo i fordi det én gang ble totalrenovert. Det blir godt å bo i fordi det blir tatt vare på over tid. Det samme gjelder oss. Og vi trenger ikke gjøre alt selv.
Noen ganger trenger vi en elektriker. Andre ganger en rørlegger. Kanskje trenger vi noen som kan se på fundamentet fordi vi selv ikke forstår hva som foregår, for det er egentlig ganske absurd å stå med skrutrekkeren i hånden foran sikringsskapet og tenke: «Dette burde jeg klare selv. Jeg er jo en selvstendig mann.»
Likevel er det slik mange av oss forholder oss til vår egen mentale helse.
Vi prøver å fikse alt selv. Holder døren lukket. Later som om det ikke lekker. Setter en sofa foran sprekken i veggen og håper ingen legger merke til den. Men huset trenger ikke være perfekt for å være et godt sted å bo. Det trenger heller ikke være ferdig. Faktisk blir det sannsynligvis aldri ferdig.
Vi utvikler oss, livet skjer, og nye mennesker og erfaringer kommer inn i huset. Noen rom får en ny funksjon. Plutselig oppdager vi at veggen vi bygget for å beskytte oss som tjueåring, står i veien for livet vi ønsker å leve som førtiåring. Da kan det være på tide å rive den. Eller kanskje ikke ennå.
Det er også en viktig del av dette: å lære forskjellen på hva som faktisk trenger oppmerksomhet nå, og hva som kan vente.
Hva handler det egentlig om?
Selvutvikling handler ikke om å konstant lete etter feil ved seg selv. Det handler om å bli en bedre forvalter av det livet og det huset vi faktisk har fått.
Noen dager maler vi stua. Andre dager trenger vi bare å sitte foran peisen og hvile. Noen ganger inviterer vi mennesker inn og fyller huset med latter. Andre ganger trenger vi å lukke døren, være alene og høre stillheten. Og av og til må vi ned i kjelleren med en lommelykt. Men vi trenger ikke gjøre alt på én gang.
Det viktigste er kanskje å bli kjent med huset sitt. Å vite hvor det trekker, hvilke rom vi unngår, hvor sikringsskapet er når alt blir mørkt, og hvilke deler av huset som faktisk trenger en håndverker.
Vi trenger også å kunne skille mellom en liten sprekk som kan repareres senere, og en skade i fundamentet som ikke bør ignoreres.
For dette er huset vi skal bo i resten av livet.
Vi kan bruke livet på å late som om det er et annet hus enn det er, eller vi kan begynne å ta vare på det. Ikke fordi det skal bli perfekt, men fordi det fortjener å være et godt sted å bo.